Et hav av mennesker. Et hav av tanker. Et hav av meninger. Et hav av trosforestillinger.
Og jeg, som en liten dråpe i det store havet, tror jeg har valgt rett.
Tror jeg har valgt den rette båten som går hjem dit vi alle søker. Kjekt for meg :P
Hvis jeg har rett...
Og hva så med alle de andre båtene og dråpene og tankene og ritene og troene.
Hvor havner de?

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

Hva gjør at jeg tror på Han mer enn alle de andre? Hvilke erfaringer har jeg som slår de andre? Hvordan skal jeg bevise min rett og deres feil? Hvordan kan jeg sette meg over de andre?

Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell.

Kan en i det hele tatt leve med en så radikal tro i et postmodernistisk samfunn? Kan man i det hele tatt hevde å ha den eneste sannheten?

1+1= 2 = sant. 1+1 kan ikke bli 3, selv ikke med min dårlige hoderegning. En sannhet er en sannhet.

Er det bare et lykkespill at jeg har valgt det rette. En sjanse jeg er nødt til å ta? Jeg kunne sikkert blitt like engasjert, hatt de samme følelsene og erfaringene av at dette er det rette i en annen båt. Kunne sikkert funnet like mange godord om kjærlighet og nåde, like mange helbredelser og mirakler, like mange gode mennesker i en annen båt...

Kanskje kommer de alle hjem? Kanskje er Gud større enn vi tror?

Sikkert noen av de spørsmåla vi aldri får svar på uansett...spørsmål jeg egentlig prøvde å legge fra meg, men som har blomstret opp igjen i det siste. Spørsmål som rokker med den egentlig ganske så radikale troen min som tror på to utganger av dette livet, en himmel og en fortapelse, der hvor Jesus er eneste veien til himmelen...

Begynner å angre på at jeg ikke fulgte misjon i religiøs og kulturell kontekst timene på skolen. Begynner å forstå hvorfor de kjører dem sammen med studier av de andre religionene. Av og til må en løfte øynene fra sin egen tro og se på de andres. Det er et tungt løft og et vanskelig løft og jeg vet ikke om jeg ennå helt forstår alt det der...